Drap på russefanger i Finnmark, del 1.

Drap på russefanger

Etter krigen kan det se ut til at norske myndighetene ønsket å registrere krigsforbrytelser i Norge. Hvilke opplysninger de fikk tak i var naturligvis ulike fra sak til sak. De dokumentene som er brukt her ser ikke ut til å kunne knyttes til bestemte personer. Ut fra dokumentene kan registreringen/innsamlingen se ut til at de ble blitt gjort ut fra generell kriterier. Det betyr ikke at de er gjort helt uten kart over terrenget. Sakene som vil bli omtalt her ble nok etterforsket som et forsøk på å finne hendelser/registrere hendelser som senere kunne etterforskers og knyttes til personer eller organisasjoner, som befalingsmenn og militære avdelinger, som hadde hatt sitt virke i Finnmark under krigen. Man jaktet altså ikke på enkeltpersoner, men gikk muligens rundt og spurte om det hadde hendt noe kriminelt i nærområdet.

1.0 Russefangene i Varangerbotn

Underavsnitt Varangerfjord besto av infanteristøttepunktene Skipagurra, Karlebotn, Nyborg og Nesseby. Støttepunktet Skipagurra skal først ha blitt opprettet vår/sommeren 1943. De som var stasjonert i dette området fungerte som reserve soldater for divisjonen ved fronten, noe som gjorde at antall soldater i området var skiftende. Under den russiske offensiven ved Litsa-fronten våren 1942 ble soldater fra dette underavsnittet, tilhørende 193.infanteri regiment, sendt til fronten for å påta seg sikringsoppdrag. Antall soldater ved dette underavsnittet kunne variere fra 850 mann til 1 800 mann. De soldatene som lå ved underavsnittet hadde til oppgave å overvåke sitt ansvarsområdet. De skulle hindre landsetting av fiendtlige styrker i den indre delen av Varangerfjorden og sikre havne- og tankanleggene i Gornitak (Gamst 1984: 76-77).

De tyske styrkene gjorde stadig forbedringer på sin anlegg i Finnmark, spesielt etter at den tyske offensiven frøs fast ved Litsa-fronten høsten 1941. I den første tiden kan det se ut til at tyskerne leide inn arbeidskraft fra lokalsamfunnene rundt om i Finnmark. Hvor omfattende dette var har jeg ikke tall på, men det hadde nok et visst omfang. I allfall utenfor fisksesongen. Det kom også folk fra steder utenfor Finnmark. I løpet av krigsårene fikk tyskerne også tak i arbeidskraft gjennom AT-ordning der de blant annet fiskere jobbet på anleggene når det ikke var sesong i fiskeriene. Tyskernes tilgang på arbeidskraft i Finnmark økte nok betydelig med dere framganger på Øst-fronten. Her hentet de en rekke mennesker til arbeid i Finnmark. De som kom var både sivile og soldater.

 

Når russefangene kom til underavsnitt Varangerfjord er usikkert. Men i slutten av 1942 ble det bygget en brakkeleir ved Vesterelvskole innerst i Varangerfjorden. Denne brakkeleiren skulle bli brukt som fangeleir. Det var Organisasjon Todt som sto for realiseringen av brakkeleiren.  Noen måneder senere, den 6.februar 1943, kom det mange russiske fanger til Varangerbotn og brakkeleiren ved Vesterelv. Hvor mange de var er det ulike oppfatninger om. Et tidsvitne oppgir at det skal ha vært rundt 1000 fanger. Et annet vitne forteller at det var rundt 800, mens et tredje vitne oppgir et sted mellom 500-600 fanger. Der det er fanger var det også fangevoktere. Man vet navnet på noen av disse. Fangevokterne hadde avdelingsnummer 271, og de skal ha hatt tilhold på internatet i Karlebotn.

 

I følge samtidsvitne Elisabeth var de russiske fangene hentet inn for å arbeide på en planlagt jernbane i Varangerområdet. Men da krigslykken snudde for tyskerne i 1943, ble disse planene lagt på is. Den tyske krigslykken fikk en alvorlig knekk da de tapte slaget om Stalingrad i februar 1943. Slaget om Stalingrad sto fra november 1942 til februar 1943. Dette slaget var tyskernes største moralske nederlag noe som ga tyskerne en alvorlig knekk i deres krigsmoral. Slaget har i ettertid blitt sett på som et betydelig vendepunkt i krigen mellom Sovjetunionen og aksemaktene. Det militære nederlaget skulle i øst skulle komme noen måneder senere, da tyskerne tapte slaget om Kursk sommeren 1943. I alle fall, den 6.februar kom det russiske fanger til Varangerbotn. De var her i kun kort tid før de ble flyttet til et annet sted. De ble flyttet i mai måned 1943. Grunnen til at de ble flyttet kan ha sammenheng med det som Elisabeth forteller. I følge henne ble de flyttet på grunn av hendelsene ved fronten. Manglende krigslykken førte som sagt til at planer om en toglinje ble lagt på is. I den tiden fangene oppholdt seg i Nessebyherred, jobbet de blant annet med snørydding av vei og på kaia i Gornitak. I Gornitak ble det satt i land forsyninger som skulle til tyskerne. Forsyningene kom til Gornitak med fraktebåter.

 

 



Tegningen ovenfor viser den innerste delene av Varangerfjorden, bedre kjent som Varanger-botn. Innerst i Varangerfjorden møtes veien fra Vadsø med veien fra Kirkenes. Veien går så vestover mot Tana og over ifjordfjellet mot Laksefjorden. I Varangerbotn lå det et skole-internat i Karlebotn.

 

De som «forpaktet» og passet på disse fangene var Todt og eldre soldater i Wehrmacht. Det var ikke bare i Varangerbotn at eldre soldater dominerte. Eldre soldater tjenestegjorde ved festningsanleggene i Finnmark, mens de yngre soldatene tjenestegjorde ved fronten.

1.2 Hva kunne Russefangene i Varangerbotn bli utsatt for?

Russefangene oppholdt seg som sagt i kort tid i Varagnerbotn, fra februar 1943 til mai 1943. Til tross for dette ble innbyggere i område vitne til flere hendelser der de med selvsyn såg at fanger ble utsatt for brutal behandling. Dette kom i tillegg til at de russiske fangene ikke fikk tilstrekkelig med mat.

Et kvinnelig vitne forteller at hun en gang hørte et smell ved sitt hus i Gornitak. Lyden kom fra motsatt siden av huset. Hun ble nysgjerrig og gikk rundt for å se hva det var. Her fikk hun se at en russefange som var blitt skutt. Han lå blødende på bakken. Mens han lå her fikk han en slags behandling. Han ble etter hvert ført vekk. Kvinnen forteller at flere vitner fortalte henne at årsaken til hendelsen var at en tysk soldat hadde truet fangene med gevær. Geværet hadde gått av og truffet fangen. Fangen ble skadet av skuddet.

Ved et annet tilfelle hadde et vitne sett to fanger som var ille tilberedt. Vitnet jobbet da han såg dette som dreng hos baker Endresen i Varangerbotn. Bakeriet lå ca.1.5 km fra brakkeleiren ved Vesterelv. En vinter kveld så vitnet fanger som kom gående langs veien. De kom fra jobb. Etter hvert som de nærmet seg bakeriet så han at noen av fagene slepte på to medfanger. Den ene som ble slept så ut til å ha blitt slått i hjel, mens den andre bar preg av å være sterkt såret av et skudd. Den døde var helt stivfrosset, mens den andre så ut til å være døende. Drengen på bakeriet lånte ut kjelken til fangene slik at de kunne legg de to på kjelken og lettere dra den døde og den døende etter seg. Da de fortsatte bortover veien var vitnet av den oppfatning at personen som ennå var i livet viste tegn på å ha fått dødskramper, og at han deretter døde på kjelken mens de gikk i retning leiren. 

Ved et tredje tilfelle holdt en gruppe fanger på med å rydde snø på veien ved Karlabotn. Mens de holdt på kom en finsk lastebil kjørende. Den var lastet med fisk. Like ved Karlabotn klarte lastebilen å kjøre seg fast. I lastebilen satt det to finlendere. For å få løs lastebilen måtte de to finlenderne ha hjelp. Fangene ble satt til å hjelpe for å få løs lastebilen. Flere fanger ble satt i arbeid men flere benyttet samtidig anledningen til å knabbe litt fisk fra lastebilen. Finlenderne så ikke ut til å bry seg nevneverdig. I følge vitnet skal de ha smilt av det hele, men det gjorde ikke en av de tyske vaktene. En tysk soldat ved navn Leo Wilms fra Schneeräumetrupp, ble rasende. Han ropte til fangene at de skulle legge fisken tilbake. En av de sultne fagene vegret seg. Han ble skutt i magen av Wilms og falt sammen. Fangen ble deretter dratt ut av veien og slengt i grøfta. Han skal ha blitt liggende her resten av dagen. I følge vitner skal Wilms ha forsøkt å pynte på ugjerningen ved å gi den hardt skadde fangen en sigarett. Fangen døde noen dager senere i leiren ved Vesterelv.

Ved et fjerde tilfelle så et vitne at en underoffiser slo en fange med en tykk stokk. Den russiske fangen døde på stedet, men det skal ikke ha stoppet underoffiseren fra å slutte å slå. Underoffiseren skal ha fortsatt og sparket den døde russeren. Han skal ha ropt at han skulle stå opp. Russeren skal ha blitt slått fordi han ikke kom da det ble det ble kalt til oppstilling. Fangene holdt på med å måke snø da det ble kalt til oppstilling.

Vitner forteller at fangen kunne bli behandlet stygt. De kunne bli slått med stokker og geværkolber. Om dette var regelen eller om det var unntaket er usikkert, men det kan virke som om enkelte vakter var mer brutale enn andre. En østerriksk underoffiser, som var en av lederne, skal ha vært en av de mer brutale. Det blir påstått at han kunne finne på å slå fanger ganske så brutalt, og la de ligge ute og fryse. Fangene i Varangerbotn var der kun noen måneder. I løpet av denne perioden påstås det at 12 russiske fanger døde og ble drept under oppholdet. De ble begravet ved Vesterelv. Det vil si at det gjennomsnittlig døde 3 fanger per måned i den tiden de var der. Soldatene som tjenestegjorde i den tyske avdelingen, som hadde ansvar for vaktholdet, besto av flere nasjonaliteter. I politiavhørene blir nasjoner som østerrikere, tyskere og polakker nevnt. 

Det kan se ut til at da fangene forlot Varangerbotn dro også fangevokterne fra stedet. Flere av de som tjenestegjorde som fangevoktere på leiren skal senere ha tjenestegjort ved Rundvannet ved Elvenes i Sør-Varanger i 1944.

En av vitnene fortalte altså at russefangene i Varangerbotn skulle delta i byggingen av en planlagt jernbane. Konkret hvilken jernbane det var snakk om kommer ikke fram i kildene, men man kan ikke se bort fra at det var i samband med et større byggeprosjekt - "Hitler Polar Jernbane". Se underliggende kart og tekst.


Kilde: Karasjok årbok 2012. 

Ideen om å etablere jernbaneforbindelse inn i Nord-Norge og helt opp til Sør-Varanger var ikke noe nytt man hadde kommet på i 1940. Allerede på begynnelsen av 1920-tallet var det blitt lagt planer og satte i gang arbeidet med å stikke ut traseer i de områdene det skulle legges jernbanelinjer i Nord-Norge. Det ble stukket ut traseer i hele Nord-Norge, også i Finnmark. I Finnmark ble det blant annet stukket ut traseer fra Vadsø og inn Varangerfjorden mot Varangerbotn. Men på slutten av 1920-tallet opphørte arbeidet og det hele ble skrinlagt (kilde: Arnt Johan Berg, pers. kom: 30.september 2014). Hvorfor arbeidet ble skrinlaget er for meg ukjent, men det er ikke usannsynlig at det skjedde pga. de økonomiske nedgangstidene som blant annet kom som en følge av børskrakket i USA høsten 1929, et børskrakk som også rammet Norge.

Én kommentar

Tommy Natedal

21.11.2015 kl.14:21

Når det gjelder flukten til gruppe 1 25.09.45 finnes det en lengre rapport om dette ved Befehlshaber der Sicherheitspolizei før i pennen av Kriminalrat und SS-Stubaf. Friedrich PREISS ved BdS Oslo IV2 tilgjengelig i mitt arkiv. Er dette noe for deg ta kontakt på email.

Skriv en ny kommentar

hits